Eldre og pleietrengende, salderingspost i kommunene!

“Det er mange flere som trenger hjelp enn det har vært kjent til nå”
sa en statssekretær for 2 år siden.

Man må jo lure på hvilken verden sentrale politikere lever i.
Ganske mange seniorer har gitt beskjed, det samme har personell i bransjen.
Det har ikke manglet på informasjon, men evnen til å lytte har vært fraværende.
Saken er den at svært mange politikere har vært og er klar over situasjonen.
Det er faktisk en politisk villet situasjon i mange kommuner.
De eldre er prioritert vekk av kommunepolitikerne.
Dette er virkeligheten.

I alle kommuner har en tall på hvor mange det er i alle aldre.
Dødeligheten er kjent, videre er det kjent at ca 15 % vil trenge omsorgstjenester.
Det er statistikk på hvor mange av disse som har behov for sykehjemsplass og hvor mange som vil kunne greie seg med ulike typer av hjemmetjenester.
Selvsagt er dette ikke absolutte tall, men de vil gi et grovt utgangspunkt for planlegging i den enkelte kommune.
Ser en dette i sammenheng med antall sykehjemsplasser og personer innen hjemmebaserte tjenester har en svaret på omsorgen i kommunen.
Der kommunepolitikere står frem og beklager seg over dårlig økonomi er dette en innrømmelse av at de ikke har gjort jobben sin.
Skatte og overføringspolitikken i Norge gjør at alle kommuner i prinsippet får like mye i overføringer etter faste kriterier.
Situasjonen er at mange kommuner har en god eldreomsorg og andre en elendig.
Dette forteller om prioriteringene i kommunene.
Når dette ikke kommer frem i media mer enn det gjør, forteller dette om manglende partipolitikk i kommunene og kunnskapsløse journalister.

Posisjon og opposisjon.
Etter kommunevalg er media fult av forhandlinger om posisjoner, ordfører, varaordfører og utvalgsledere.
Vi får de underligste flertalls konstellasjoner.
Politiske motstandere samarbeider på kryss og tvers.
I mange kommuner eksisterer det ikke en reell opposisjon.
Prestigeprosjekt kan bli prioriter på bekostning av skoler, omsorg og tekniske anlegg som er lovbestemt.
Det er oppnådd posisjoner, deretter delegerer en avgjørelser til administrasjonen, som får ansvar for å saldere budsjettet, med beskjed om hva som MÅ være med. Ikke sjeldent får de anledning til å heve skatteanslaget utover det som er anbefalt fra kommunaldepartementet, eller de må oppta lån.
Det må de for å etterkomme politikernes pålegg, og graver seg dermed stadig dypere ned i gjeld.

Et godt eksempel på delegering og politisk ansvarsfraskrivelse har vi nylig vært vitne til.
I saken med Terra er det jo ingen politikere som har ansvar, hevder de. Bare alle de andre.
De var ikke klar over hva de gjorde med millionene.
Dette er våre tillitsvalgte!
Andre er ikke klar over hvordan de behandler pleietrengende i egen kommune. Klager fra pårørende eller eldre er plagsomt. Mange steder tør de ikke klage, de er redde for represalier. Det er alltid andre som har ansvaret.
Sentrale politikere har sine standard svar/løsninger:

• “Vi har bevilget kr x mer enn tidligere regjering”
• “Dere har nå styrt i 2 år, hvorfor skjer det ikke noe på dette området, vi hadde planer om dette.”
• “Dette har vi fremmet forslag om flere ganger, uten å få støtte fra noen.”

Som pensjonist er det noe enklere:
Det er fullstendig uinteressant hvordan ting har foregått.
Spørsmålet er hva kan en gjør for å rydde opp i denne skampletten?
For pleietrengende er det fullstendig uinteressant at det bevilges store beløp til regnskog, at Norge er med i NATO og dermed i Afghanistan, at vi må redusere CO2 utslipp, osv.
At sentrale politikere og ulike lobbyister er opptatt av dette forstår jeg, men jeg har ingen forståelse for at eldre skal stues bort i bøttekott og lager, eller må ligge alene hjemme når de er 95 år og trenger hjelp.
Det må bli slutt med at politikere, kommunalt og sentralt er mer opptatt av å være populistisk enn å være ombud for alle og særlig de svakeste her i landet.

Kommentarer

Kanskje dere som er eldre i dag tross alt er bedre stilt generelt enn neste generasjon som blir pensjonister om 25 år? Mye tyder på at den spådde økningen i helsefagarbeidere på ca 40 000 som vil kreves år 2030 blir vanskelig å stable på beina, økonomisk såvel som kandidater.

Off. sektor legger nå beslag på ca. 60% av all verdiskapning, og grensen er allerede overskredet for sunn økonomistyring. 50% bør være metningspunktet – det sier seg vel nesten selv når tæring settes etter næring (vi får jo pengene fra konkurranseutsatte næringer).

I framtida må da løsningen bli å fordele samme potten (eller mindre?) på flere omsorgstrengende. Teknisk sett kan dette løses ved å gjøre som Nederland, Sverige, Finland eller Østerrike som deler ut kuponger som kan veksles inn i tjenester. Eller rene pengebeløp.

Naturlig sett er storfamilien den beste omsorgsmodell. Når pengene forsvinner så har man bare hverandre. Men smertefritt er det jo ikke, særlig for ho mor…!

Kanskje, du kan prøve å regne ut hva “storfamiliemodellen” vil koste i tapt arbeidskraft, samfunnsmessig sett..
Og, hvordan denne modellen vil påvirke “storfamilien”. Tror det mangler kunnskap i Høyresidens modell.

Jeg er vel påvirket av historie grunnfag og dessuten fusket litt med samfunnsøkonomi… Det sies at det blir galt uansett – når man er for rik blir man fort usunn, mens fattigdom er verre. Men hvor er den gyldne middelvei? Hellas og Italia får nå et press til å gå mer tilbake til storfamilien siden pengene blir færre. Altså er det en slags naturlov som gjør at mannen blir sendt ut for å tjene penger mens kona må få familielivet til å fungere hjemme med barn og syke foreldre….

Det er lov å ønske at vi skal videreføre vår velstand i 100 år til, men SSB-tall tyder på noe annet økonomisk og demografisk. Dessverre. Mitt poeng er å snu før vi blir brått tvunget til det – myk landing kalles det vel…! Men hvordan dette i detalj skal skje, se det er en stor utfordring som mange å må bidra med. Politikk kalles det.

Når det gjelder tapt arbeidskraft er vel regnskapet slik at det idag ofte går med en pleiearbeider pr. omsorgsmottaker over 80 år, så det blir da det samme om hver enkelt tar seg av sine egne gamle rent sysselsettingsmessig.

Poenget blir da at man kan få gjort samme jobben til f.eks. halv pris ved å gi f.eks. 100 000, 200 000 eller 300 000 kr året til familien avhengig av pleiebehov. Systemet bør være så enkelt som mulig.
Hjemmesykepleien kan koples inn på de som trenger dette mest, men enkel medisinering kan jo familien selv ta seg av etter kort opplæring.

Annonse